Celan, Paul: Engführung
Engführung (German)Verbracht ins Gelände mit der untrüglichen Spur:
Gras, auseinandergeschrieben. Die Steine, weiß, mit den Schatten der Halme: Lies nicht mehr – schau! Schau nicht mehr – geh!
Geh, deine Stunde hat keine Schwestern, du bist – bist zuhause. Ein Rad, langsam, rollt aus sich selber, die Speichen klettern, klettern auf schwärzlichem Feld, die Nacht braucht keine Sterne, nirgends fragt es nach dir.
*
Nirgends fragt es nach dir –
Der Ort, wo sie lagen, er hat einen Namen – er hat keinen. Sie lagen nicht dort. Etwas lag zwischen ihnen. Sie sahn nicht hindurch.
Sahn nicht, nein, redeten von Worten. Keines erwachte, der Schlaf kam über sie.
*
Kam, kam. Nirgends fragt es –
Ich bins, ich, ich lag zwischen euch, ich war offen, war hörbar, ich tickte euch zu, euer Atem gehorchte, ich bin es noch immer, ihr schlaft ja.
*
Bin es noch immer –
Jahre. Jahre, Jahre, ein Finger tastet hinab und hinan, tastet umher: Nahtstellen, fühlbar, hier klafft es weit auseinander, hier wuchs es wieder zusammen - wer deckte es zu?
*
Deckte es zu – wer?
Kam, kam. Kam ein Wort, kam, kam durch die Nacht, wollt leuchten, wollt leuchten.
Asche. Asche, Asche. Nacht. Nacht-und-Nacht. – Zum Aug geh, zum feuchten.
*
Zum Aug geh, zum feuchten –
Orkane. Orkane, von je, Partikelgestöber, das andre, du weißts ja, wir lasens im Buche, war Meinung.
War, war Meinung. Wie faßten wir uns an – an mit diesen Händen?
Es stand auch geschrieben, daß. Wo? Wir taten ein Schweigen darüber, giftgestillt, groß, ein grünes Schweigen, ein Kelchblatt, es hing ein Gedanke an Pflanzliches dran –
grün, ja hing, ja unter hämischem Himmel.
An, ja, Pflanzliches.
Ja. Orkane, Par- tikelgestöber, es blieb Zeit, blieb, es beim Stein zu versuchen – er war gastlich, er fiel nicht ins Wort. Wie gut wir es hatten:
Körnig, körnig und faserig. Stengelig, dicht; traubig und strahlig; nierig, plattig und klumpig; locker, ver- ästelt –: er, es fiel nicht ins Wort, es sprach, sprach gerne zu trockenen Augen, eh es sie schloß.
Sprach, sprach. War, war.
Wir ließen nicht locker, standen inmitten, ein Porenbau, und es kam.
Kam auf uns zu, kam hindurch, flickte unsichtbar, flickte an der letzten Membran, und die Welt, ein Tausendkristall, schoß an, schoß an.
*
Schoß an, schoß an. Dann –
Nächte, entmischt. Kreise, grün oder blau, rote Quadrate: die Welt setzt ihr Innerstes ein im Spiel mit den neuen Stunden. – Kreise, rot oder schwarz, helle Quadrate, kein Flugschatten, kein Meßtisch, keine Rauchseele steigt und spielt mit.
*
Steigt und spielt mit -
In der Eulenflucht, beim versteinerten Aussatz, bei unsern geflohenen Händen, in der jüngsten Verwerfung, überm Kugelfang an der verschütteten Mauer:
sichtbar, aufs neue: die Rillen, die
Chöre, damals, die Psalmen. Ho, ho- sianna.
Also stehen noch Tempel. Ein Stern hat wohl noch Licht. Nichts, nichts ist verloren.
Ho- sianna.
In der Eulenflucht, hier, die Gespräche, taggrau, der Grundwasserspuren.
*
(– – taggrau, der Grundwasserspuren –
Verbracht ins Gelände mit der untrüglichen Spur:
Gras. Gras, auseinandergeschrieben.)
|
Trangføring (Norwegian)Innbrakt i landskapet med det usvikelige sporet:
Gress, skrevet i stykker. Hvite steiner, med skygger av strå: Les ikke mer - se! Se ikke mer - gå!
Gå, timen din har ingen søstre, du er - er hjemme. Et hjul ruller, langsomt, av seg selv, eikene klatrer, klatrer opp svart eng, natta trenger ingen stjerner, ingen steder spørres det etter deg.
*
Ingen steder spørres det etter deg -
Stedet, der de lå, det har et navn - det har ingen. De lå ikke der. Noe lå mellom dem. De så ikke gjennom.
Så ikke, nei, snakket om ord. Ingen våknet, søvnen kom over dem.
*
Kom, kom. Ingen steder spørres det –
Det er jeg, jeg, jeg lå mellom dere, jeg var åpen, var hørlig, jeg tikket høyt og deres pust adlød, det er stadig jeg, dere sover jo.
*
Er stadig jeg –
År. År etter år, en finger famler oppover, nedover, føler seg fram: sting, følbare, her står det vidåpent, her grodde det sammen igjen - hvem dekket det til?
*
Dekket det til - hvem?
Kom, kom. Kom et ord, kom, kom gjennom natta, ville lyse, ville lyse.
Aske. Aske, aske. Natt. Natt-og-natt. - Gå til øyet, det våte.
*
Gå til øyet, det våte –
Orkaner. Orkaner, fra urtiden, partikkelføyke, det andre, du
vet j o det, vi leste i boka, det var mening.
Var, var mening. Hvordan grep vi hverandre an - an med disse hendene?
Det sto skrevet også, det. Hvor? Vi la en stillhet over det, giftmettet, stor, en grønn stillhet, et begerblad, det hadde et anheng, en vegetabilsk tanke -
grønn, ja, hang, ja, under en lumsk himmel.
An, ja. Vegetabilsk.
Ja. Orkaner, par- tikkelføyke, det var tid igjen, tid for å prøve hos steinen - den var gjestfri, den brøt ikke inn. Så godt vi hadde det:
Kornet, kornet og fillet. Stenglet, tett; druet og strålet; nyret, skivet og klumpet: løst, for- greinet -: den, det brøt ikke inn, det snakket, snakket gjerne til tørre øyne, før det lukket dem.
Snakket, snakket. Var, var.
Vi ga oss ikke, vi sto i midten, et porebygg, og det kom.
Kom til oss, kom gjennom, flikket usynlig, flikket på den siste membranen, og verden, et tusenkrystall, skjøt opp, skjøt opp.
*
Skjøt opp, skjøt opp. Da-
Netter, utskilt. Sirkler, grønne eller blå, røde kvadrater: verden setter sitt innerste inn i spillet med de nye rimene. - Sirkler, røde eller svarte, lyse kvadrater, ingen flyskygge, intet målebord, ingen røyksjel stiger og spiller med.
*
Stiger og spiller med -
Uglene i kveldinga, ved forsteinet skabb, ved våre flyktede hender, i den yngste forkastningen, over skytevollen på den begravde muren:
synlig, på nytt: fu- rene,
korene, dengang, salmene. Ho, ho- sianna.
Sånn sett står templene ennå. En stjerne har da stadig lys. Ingenting, intet er tapt.
Ho- sianna.
Uglene i kveldinga, her, samtalene, dagsgrå, av grunnvannsspor.
*
(- - dagsgrå, av grunnvansspor -
Innbrakt i landskapet med det usvikelige sporet:
Gress. Gress, skrevet i stykker.)
|