Mint különös hirmondó… (Hungarian)
Mint különös hírmondó, ki nem tud semmi ujságot mert nyáron át messze a hegytetején ült s ha este kigyultak a város lámpái alatta, nem látta őket sem nagyobbnak, sem közelebbnek a csillagoknál s ha berregést hallott, találgatta: autó? vagy repülőgép? vagy motor a síma Dunán? s ha szórt dobogásokat hallott tompán a völgyekben maradozva, gondolhatta, házat vernek lenn kőmivesek, vagy a rossz szomszéd a folyón túl gépfegyvert próbál - oly mindegy volt neki! tudta, balga az emberi faj, nem nyughat, elrontja a jót is, százakon át épít, s egy gyermeki civakodásért ujra ledönt mindent; sürgősebb néki keserves jussa a bandáknak, mint hogy kiviruljon a föld és a konok isteneket vakítva lobogjon az égig szellem és szerelem - jól tudta ezt a hegyi hírnök s elbútt, messze a hírektől; de ha megjön a füttyös, korbácsos korhely, a szél, s ha kegyetlen a távolodó nap kéjes mosollyal nézi, hogy sápadnak érte öngyilkos bánatban elhagyott szeretői, a lombok és ingnak, mint beteg táncoslány aki holtan hull ki a táncból: akkor a hírnök föláll, veszi botját, s megindul a népes völgyek felé mint akit nagy hír kerget le hegyéről és ha kérdik a hírt, nem bir mást mondani: ősz van! nagy hírként kiáltja amit mindenki tud: ősz van! úgy vagyok én is, nagy hír tudója: s mint bércet annál több forrás feszíti, mennél több hó ül fején, öreg szívem úgy feszűl a szavaktól; pedig mi hírt hozok én? mit bánom a híreket én? forrong a világ, napok állnak versenyt az évekkel, évek a századokkal, az őrült népek nyugtalanok: mit számít? én csak az őszre nézek, az őszt érzem, mint bölcs növények és jámbor állatok, érzem, a föld hogy fordul az égnek aléltabb tájaira, s lankad lélekzete, mint szeretőké - óh szent Ritmus, örök szerelem nagy ritmusa, évek ritmusa, Isten versének ritmusa - mily kicsi minden emberi történés! a tél puha lépteit hallom, jő a fehér tigris, majd elnyujtózik a tájon, csattogtatja fogát, harap, aztán fölszedi lomha tagjait s megy, hulló szőrétől foltos a rétség, megy s eltűnik az új tavasz illatos dzsungelében. Uploaded by | P. T. |
Source of the quotation | http://mek.niif.hu |
|
Som et besynderlig sendebud (Norwegian)
Som et besynderlig sendebud uten en eneste nyhet fordi han satt sommeren lang på toppen av fjellet, så han at byens lamper ble tent der nede i kveldingen, så han dem hverken nærmere eller større enn stjernene, og hørte han surring, gjettet han om det var bil eller fly eller en båt på den blankstille Donau, og hørte han gjenlyd av spredte dunk og dump i dalene, tenkte han: steinhoggere hamrer et hus der nede eller den onde naboen tvers over floden prøver maskingeværene sine - han var likeglad, han visste at menneskeslekten er gal, at den ikke kan være i ro, det gode legger den øde, det som blir bygget opp gjennom århundrer, faller i grus i en barnslig tvist, mer viktig for slekten er bandenes bitre rett enn at jorden skal blomstre, at ånd og kjærlighet skal flamme mot himmelen slik at gudene blendes — sendebudet fra fjellet visste alt dette og gjemte seg langt vekk fra nyhetene, men da den plystrende piskende svirebror, vinden, slår til, da den grusomme, fjerne solen med vellystige smil ser hvordan bladene, de forlatte elskerinner, blekner for ham i selvmorderisk vemod og svever som en syk danserinne, fallende død ut av danseringen: da står sendebudet opp, tar sin stokk og begynner å gå mot de folkerike dalene, som jaget av fjellets store budskap, spør man etter budskapet, greier han bare å si: det er høst! han roper det ut som et stort budskap, det som alle vet: det er høst! slik går det også med mitt store budskap: som fjellet sprenges av flere kilder og større snetyngder på sitt hode, slik brister også mitt gamle hjerte av ord, men hvilket budskap er det jeg bringer? hvorfor bekymre seg om et budskap? verden er i gjære, dager går i kappløp med år, år med århundrer, de vanvittige folkene er urolige: hva teller alt dette? jeg ser bare høsten, jeg føler bare høsten som vise planter og fromme dyr, føler hvordan jorden dreier seg mot himmelens mer avmektige landskap og at dens pust blir svakere som hos elskende - å, hellige Rytme, den evige kjærlighetens store rytme, årenes rytme, rytmen av Guds dikt - hvor liten er ikke den menneskelige skjebne! jeg hører vinterens myke skritt, den hvite tigeren kommer og strekker seg ut over landskapet, den skjærer tenner, biter, den samler sine trege lemmer og går, marken få flekker av dens fallende fell, den går og forsvinner inn i den nye vårens duftende jungel.
Uploaded by | P. T. |
Source of the quotation | http://www.federatio.org/mi_bibl |
|