Márai Sándor: Mennyből az angyal
Mennyből az angyal (Hungarian)Mennyből az angyal menj sietve Csattogtasd szaporán a szárnyad, Mondd el, mert ez világ csodája: És elmegy sok ember előtte: Mert Ő sem szól már, nem is vádol, És a világ beszél csodáról, Nem érti ezt az a sok ember, Angyal vidd meg a hírt az égből, 1956, New York
|
Engel fra himmelen (Norwegian)Engel fra himmelen - reis i hast til det frosne, sotete Budapest, der klokkene nå omsider har tiet for det veldige russiske tankstyranniet. Der julen ikke lenger får lov til å glitre, der ingen gullgule nøtter får henge på trærne, kun frost, kulde, sult. Hvor lenge? Tal til dem, ikke la dem forvitre – rop ut i mørket om det enn er tett: Engel, bær bud om Mirakelet!
La det glimte i dine vinger, engel, fly, de venter deg ved morgengry. Tal til dem, ikke om en verden der tente lys skinner på dekkede bord i varme hjem, der presten bidrar med gode minner og gaver gis bort i pakt med dem, der kloke og gode råd deles ut og himmelen stråler av stjerneskudd: Nei, engel, tal til dem om mirakelet fra Gud.
Fortell, for dette er Mirakelet: et fattig folks fattige juletre tar til å skinne en Stille Natt et sted – mange er de som der korser seg. All verdens folk stirrer, noen forstår det, andre ei. ”Dette er for mye”, de rister på hodet, forvirret. Noen ber stille mens andre snur seg bort. Det som henger på treet er ikke julepynt, barn: Men folkenes Kristus, nasjonen Ungarn.
Mange er de som går ham forbi: Offiseren som stakk ham i siden, disippelen som tre ganger fornektet ham, forræderen som dyppet i samme fat, som svek ham for sølv og fariseernes hat mens han spottet ham, skjente og slo åt av hans legeme, drakk av hans blod. Folkemengden står der og glor og glor, men snakke til ham tør verken søster eller bror.
Han taler ei heller mer, anklager ingen, bare stirrer som Kristus fra korstreet ned. Et forunderlig smertens juletre; er det djevlehoven eller englevingen - de som kaster lodd om hans klær, de som ikke aner hva de gjør eller er, som kun værer, klynker og føler som vet om denne nattens hemmelighet? Denne julen er i sannhet en forunderlig en: Nå henger Ungarn på trærne – igjen.
Og verden taler om Mirakelet, og prester preker om tapperhet, og statsmenn berømmer det ungarske storsinnet, og Paven i Rom lyser fred over minnet, og all slags folk fra alle land spør hvordan vel dette kunne gå an? Hvorfor døde de ikke slik de skulle? Hvorfor ventet de ikke rolig på ragnarok? Hvorfor åpnet himmelen seg til fulle, da et folk ropte: „Vi har fått nok”?
Er det da ingen blant dem som kan se hva dette er som flommer som elver? Hvorfor vel samfunnsordener rystes og skjelver? Et folk skrek opp. Så ble det stille. Nå spør mange: Hva hendte her? Var det så ille? Hvem laget loven av skinn og bein? De graver og spør, snur stein etter stein, stotrende, ute av stand til å fatte, disse som lenge har levd i dens skinn: kan Friheten være så stor en ting?
Engel fra himmelen, bær dette bud: Av blod springer nytt liv alltid ut. De møttes, - eselet, hyrden og skalden - i halmen ved siden av krybben, i stallen, hver gang Liv fødte Liv igjen. Og nettopp som den gang i Betlehem by slår vekterne ring om Mirakelet på ny. Med sine åndedrag står de vakt, for stjernen skinner, daggryet kommer med all sin prakt. Fortell dem dét – engel fra himmelen.
New York 1956
bearbeidet av Wolfgang Plagge oversatt av
|