This website is using cookies

We use cookies to ensure that we give you the best experience on our website. If you continue without changing your settings, we'll assume that you are happy to receive all cookies on this website. 

Børli, Hans: Altamira – o el monólogo del pintor rupestre (Altramira – eller hulemalerens monolog in Spanish)

Portre of Børli, Hans

Altramira – eller hulemalerens monolog (Norwegian)

Viddene er så veldige,
hulen så trang. Angsten
driver som røk gjennom sinnet, dødens
dryppsteinshjerte tikker i mørket.
   Jeg vil binde
livets fortapte stund i en linje
risset på huleveggens stein: en bison
med hornene vendt mot skjebnen,
   en ung hjort
som fulgte sin make i gryet, men som nå
er hvitgnagde knokler på jorden
rundt jegerens bål.
   Jeg vil male
med oker, sot og blod, male
liv slik det lekte
som hind over blåsende vidder
før det ble matnytte, før
skjønnheten druknet i bunnløse mager.

Det trekker fra nord. Det drønner
i voksende is. Men folket fester.
Fettsmurte matsmil skinner i skjæret
fra eld som freser rundt tunge spidd,
   kvinnene hviner
med jegernes blodige fingerspor
på bryst og iender - fjernt under månen
varsler ulvene vinter.
   Jeg vil male
med oker, sot og blod, male
hinden som dansende døde
og daglig dør
med nådeløs flint i hjertet.



Uploaded byP. T.
Source of the quotationhttps://www.duo.uio.no

Altamira – o el monólogo del pintor rupestre (Spanish)

Las llanuras con tan inmensas,
la cueva tan estrecha. La angustia
transpasa como humo la mente, el corazón de estalactita
de la muerte desgrana su tictac en las tinieblas.
   Quiero fijar
el instante perdido de la vida en una línea
grabada en la piedra de las paredes de la cueva: un bisonte
con los cuernos vueltos hacia el destino,
un joven corzo
que al alba siguió a su hembra, pero que ahora
es un montón de huesos roídos y blanquecinos
en torno a la hoguera de los cazadores.
   Quiero pintar
con ocre, hollín y sangre, pintar
la vida que jugaba
como una cervatilla por la s ventosas llanuras
antes de convertirse en comida, ante de que
la belleza se ahogase en estómagos sin fondo.

Sopla el norte. Truena
en hielos crecientes. Pero la gente está de fiesta.
Satisfechas sonrisas untadas de grasa brillan al resplandor
del fuego que sisea alrededor de pesados espetones,
   las mujeres chillan
con huellas de sangre de los dedos de los cazadores
sosbre pechos y muslos -lejos bajo la luna
los lobos anuncian el invierno.
   Quiero pintar
con ocre, hollín y sange, pintar
a la cervatilla que murió bailando
y muere diariamente
con un despiadado pedernal en el corazón.



Uploaded byP. T.
Source of the quotationhttp://poesia-pintura.blogspot.hu

minimap