Krag, Vilhelm: Fandango

Ikke janitsjarmusikk!
Stille, I marsjtunge rytmer!
Stille, for fan, musikanter!

Tsjerkesserinnene, tsjerkesserinnene,
la dem blott komme!
Inn skal de danse på spede små føtter
til dempet musikk
fra fjerne gitarer.
Surrende, kurrende, kjælende toner,
smilende, hvilende, hviskene toner,
sanselige søte:
Fandango!

Dysterrødt skjær om den lyslette dans,
skinnende langslør som sølvskyer stryge,
bølgende arme sig slynge så myge
i dans!

Et rødt lidet øre, en hvid liden finger
og fødder, som lydløse, lynrappe tripper
i sobelskinsdækkenets silkehår sorte. –
Og rislende ringlen fra smykker og stene.
Og kinder. Og øine.
Fandango!

Zerlina, min terne, din hals er så sød,
dit øie så sort,
men dit øie er vådt, Zerlina.

Zerlina, min terne, din læbe er rød,
din kind er så rund,
men din kind er så bleg, Zerlina!

Zerlina, min terne, din hud er så blød,
din mund er så frisk.
Men – hvi bæver din mund, Zerlina?

«Ak, herre, det lider mod høstens tid
og Persiens roser, de falder.
Og duggen græder på nellikens mund,
og løvet visner, o herre.»

Zerlina, min terne, hav tak for din dans
og dit ord. – Lad mig ene.

Det visner. Det visner,
det visner, det visner,
verden, den visner, og roser og kvinder,
mit legem og alle de skjælvende nerver
visner!

Og tiden, den sniger sig langsomt forbi mig,
og timerne vandrer at grave min grav.
Jeg tør ikke tænke – jeg tør ikke leve.
Tør ikke dø!

Og i denne dødens den natdybe stilhed
risler som endeløs heilo-sang:
Det visner, det visner,
det visn…

Musik, musik, janitscharmusik,
den store kinesiske tromme!

No Jannissarian music!
Silence! In marching rhythms
Silence, damned musicians!

Oh the circassians, Oh the circassians
let them appear!
They shall dance on their delicate feet
to softened music
from distant guitars
murmuring, cooing, caressing tones
smiling tones, drifting tones, whispering tones
Tingling soothness :
Fandango!

Crimson red glow in the light hearted dance
radiant draperies with silverclouds slithering
flowing arms, flowing lines, twining its softness
in dance!

A red little ear, a pale little finger
and feet, in their silence, tip-toeing swiftly
their hair, black and silken, sobelfur clad
Riveting russeling, of jewels and stones
and their cheeks, and their eyes!
Fandango!

Zerlina, my bird, no neck is sweeter,
your eye is so black.
But yet, why is it wet, Zerlina?

Zerlina, my bird, your lips are so red,
and round is your cheek,
but why so pale, Zerlina?

Zerlina, my bird, your skin is so soft,
your mouth is like roses
but, why quivers your mouth, Zerlina?

«Oh, master, autumn beckons,
and the roses of Persia are falling.
And the mist is weeping the mouth of the clove
and the leaves are shrivelling, master»

Zerlina, my bird, thanks for your dance
and your word. Now let me be.

It shrivels, it shrivels,
it shrivels, it shrivels
the world, it is shrivelling, and roses and women
my body and every trembling nerve!
shrivelling!

And time, it is creeping slowly past me
the hours are wandering past my grave
I dare not think, I dare not live.
Dare not die

But in this mortal, deep night silence
russles an infinite ploversong
It shrivels, it shrivels
it shriv...

Music! Music! Jannissarian so!
Bring out the big Chinese drum!