Ez az oldal sütiket használ

A portál felületén sütiket (cookies) használ, vagyis a rendszer adatokat tárol az Ön böngészőjében. A sütik személyek azonosítására nem alkalmasak, szolgáltatásaink biztosításához szükségesek. Az oldal használatával Ön beleegyezik a sütik használatába.

Celan, Paul: Trangføring (Engführung Norvég nyelven)

Celan, Paul portréja

Engführung (Német)

Verbracht ins

Gelände

mit der untrüglichen Spur:

 

Gras, auseinandergeschrieben. Die Steine, weiß,

mit den Schatten der Halme:

Lies nicht mehr – schau!

Schau nicht mehr – geh!

 

Geh, deine Stunde

hat keine Schwestern, du bist –

bist zuhause. Ein Rad, langsam,

rollt aus sich selber, die Speichen

klettern,

klettern auf schwärzlichem Feld, die Nacht

braucht keine Sterne, nirgends

fragt es nach dir.

 

*

 

         Nirgends

                fragt es nach dir –

 

Der Ort, wo sie lagen, er hat

einen Namen – er hat

keinen. Sie lagen nicht dort. Etwas

lag zwischen ihnen. Sie

sahn nicht hindurch.

 

Sahn nicht, nein,

redeten von

Worten. Keines

erwachte, der

Schlaf

kam über sie.

 

*

 

      Kam, kam. Nirgends

               fragt es –

 

Ich bins, ich,

ich lag zwischen euch, ich war

offen, war

hörbar, ich tickte euch zu, euer Atem

gehorchte, ich

bin es noch immer, ihr

schlaft ja.

 

*

 

        Bin es noch immer –

 

Jahre.

Jahre, Jahre, ein Finger

tastet hinab und hinan, tastet

umher:

Nahtstellen, fühlbar, hier

klafft es weit auseinander, hier

wuchs es wieder zusammen - wer

deckte es zu?

 

*

 

          Deckte es

                 zu – wer?

 

Kam, kam.

Kam ein Wort, kam,

kam durch die Nacht,

wollt leuchten, wollt leuchten.

 

Asche.

Asche, Asche.

Nacht.

Nacht-und-Nacht. – Zum

Aug geh, zum feuchten.

 

*

 

         Zum

                 Aug geh,

                           zum feuchten –

 

Orkane.

Orkane, von je,

Partikelgestöber, das andre,

du

weißts ja, wir

lasens im Buche, war

Meinung.

 

War, war

Meinung. Wie

faßten wir uns

an – an mit

diesen

Händen?

 

Es stand auch geschrieben, daß.

Wo? Wir

taten ein Schweigen darüber,

giftgestillt, groß,

ein

grünes

Schweigen, ein Kelchblatt, es

hing ein Gedanke an Pflanzliches dran –

 

grün, ja

hing, ja

unter hämischem

Himmel.

 

An, ja,

Pflanzliches.

 

Ja.

Orkane, Par-

tikelgestöber, es blieb

Zeit, blieb,

es beim Stein zu versuchen – er

war gastlich, er

fiel nicht ins Wort. Wie

gut wir es hatten:

 

Körnig,

körnig und faserig. Stengelig,

dicht;

traubig und strahlig; nierig,

plattig und

klumpig; locker, ver-

ästelt –: er, es

fiel nicht ins Wort, es

sprach,

sprach gerne zu trockenen Augen, eh es sie schloß.

 

Sprach, sprach.

War, war.

 

Wir

ließen nicht locker, standen

inmitten, ein

Porenbau, und

es kam.

 

Kam auf uns zu, kam

hindurch, flickte

unsichtbar, flickte

an der letzten Membran,

und

die Welt, ein Tausendkristall,

schoß an, schoß an.

 

*

 

       Schoß an, schoß an.

                             Dann –

 

Nächte, entmischt. Kreise,

grün oder blau, rote

Quadrate: die

Welt setzt ihr Innerstes ein

im Spiel mit den neuen

Stunden. – Kreise,

rot oder schwarz, helle

Quadrate, kein

Flugschatten,

kein

Meßtisch, keine

Rauchseele steigt und spielt mit.

 

*

 

         Steigt und

                          spielt mit -

 

In der Eulenflucht, beim

versteinerten Aussatz,

bei

unsern geflohenen Händen, in

der jüngsten Verwerfung,

überm

Kugelfang an

der verschütteten Mauer:

 

sichtbar, aufs

neue: die

Rillen, die

 

Chöre, damals, die

Psalmen. Ho, ho-

sianna.

 

Also

stehen noch Tempel. Ein

Stern

hat wohl noch Licht.

Nichts,

nichts ist verloren.

 

Ho-

sianna.

 

In der Eulenflucht, hier,

die Gespräche, taggrau,

der Grundwasserspuren.

 

*

 

   (– – taggrau,

                 der

                 Grundwasserspuren –

 

Verbracht

ins Gelände

mit

der untrüglichen

Spur:

 

Gras.

Gras,

auseinandergeschrieben.)



FeltöltőP. T.
Az idézet forrásahttp://www.lyrikline.de

Trangføring (Norvég)

Innbrakt i

landskapet

med det usvikelige sporet:

 

Gress, skrevet i stykker. Hvite steiner,

med skygger av strå:

Les ikke mer - se!

Se ikke mer - gå!

 

Gå, timen din

har ingen søstre, du er -

er hjemme. Et hjul ruller,

langsomt, av seg selv, eikene

klatrer,

klatrer opp svart eng, natta

trenger ingen stjerner, ingen steder

spørres det etter deg.

 

*

 

        Ingen steder

               spørres det etter deg -

 

Stedet, der de lå, det har

et navn - det har

ingen. De lå ikke der. Noe

lå mellom dem. De

så ikke gjennom.

 

Så ikke, nei,

snakket om

ord. Ingen

våknet,

søvnen

kom over dem.

 

*

 

      Kom, kom. Ingen steder

                           spørres det –

 

Det er jeg, jeg,

jeg lå mellom dere, jeg var

åpen, var

hørlig, jeg tikket høyt og deres pust

adlød, det

er stadig jeg, dere

sover jo.

 

*

 

       Er stadig jeg –

 

År.

År etter år, en finger

famler oppover, nedover, føler

seg fram:

sting, følbare, her

står det vidåpent, her

grodde det sammen igjen - hvem

dekket det til?

 

*

 

      Dekket det

                 til - hvem?

 

Kom, kom.

Kom et ord, kom,

kom gjennom natta,

ville lyse, ville lyse.

 

Aske.

Aske, aske.

Natt.

Natt-og-natt. - Gå

til øyet, det våte.

 

*

 

       Gå

             til øyet,

                        det våte –

 

Orkaner.

Orkaner, fra urtiden,

partikkelføyke, det andre,

du

 

vet j o det, vi

leste i boka, det

var mening.

 

Var, var

mening. Hvordan

grep vi hverandre

an - an med

disse hendene?

 

Det sto skrevet også, det.

Hvor? Vi

la en stillhet over det,

giftmettet, stor,

en

grønn

stillhet, et begerblad, det

hadde et anheng, en vegetabilsk tanke -

 

grønn, ja,

hang, ja,

under en lumsk

himmel.

 

An, ja.

Vegetabilsk.

 

Ja.

Orkaner, par-

tikkelføyke, det var

tid igjen, tid

for å prøve hos steinen - den

var gjestfri, den

brøt ikke inn. Så

godt vi hadde det:

 

Kornet,

kornet og fillet. Stenglet,

tett;

druet og strålet; nyret,

skivet og

klumpet: løst, for-

greinet -: den, det

brøt ikke inn, det

snakket,

snakket gjerne til tørre øyne, før det lukket dem.

 

Snakket, snakket.

Var, var.

 

Vi

ga oss ikke, vi sto

i midten, et

porebygg, og

det kom.

 

Kom til oss, kom

gjennom, flikket

usynlig, flikket

på den siste membranen,

og

verden, et tusenkrystall,

skjøt opp, skjøt opp.

 

*

 

        Skjøt opp, skjøt opp.

                                        Da-

 

Netter, utskilt. Sirkler,

grønne eller blå, røde

kvadrater: verden

setter sitt innerste inn

i spillet med de nye

rimene. - Sirkler,

røde eller svarte, lyse

kvadrater, ingen

flyskygge,

intet

målebord, ingen

røyksjel stiger og spiller med.

 

*

 

        Stiger og

                      spiller med -

 

Uglene i kveldinga, ved

forsteinet skabb,

ved

våre flyktede hender, i

den yngste forkastningen,

over

skytevollen på

den begravde muren:

 

synlig, på

nytt: fu-

rene,

 

korene, dengang,

salmene. Ho, ho-

sianna.

 

Sånn sett

står templene ennå. En

stjerne

har da stadig lys.

Ingenting,

intet er tapt.

 

Ho-

sianna.

 

Uglene i kveldinga, her,

samtalene, dagsgrå,

av grunnvannsspor.

 

*

 

   (- - dagsgrå,

               av

               grunnvansspor -

 

Innbrakt

i landskapet

med

det usvikelige

sporet:

 

Gress.

Gress,

skrevet i stykker.)



FeltöltőP. T.
Az idézet forrásahttp://www.lyrikline.de

minimap