This website is using cookies

We use cookies to ensure that we give you the best experience on our website. If you continue without changing your settings, we'll assume that you are happy to receive all cookies on this website. 

József Attila: Natt i fattigkvarteret (Külvárosi éj in Norwegian)

Portre of József Attila

Külvárosi éj (Hungarian)

A mellékudvarból a fény
hálóját lassan emeli,
mint gödör a víz fenekén,
konyhánk már homállyal teli.

Csönd, - lomhán szinte lábrakap
s mászik a súroló kefe;
fölötte egy kis faldarab
azon tünődik, hulljon-e.

S olajos rongyokban az égen
megáll, sóhajt az éj;
leül a város szélinél.
Megindul ingón át a téren;
egy kevés holdat gyújt, hogy égjen.

Mint az omladék, úgy állnak
a gyárak,
de még
készül bennük a tömörebb sötét,
a csönd talapzata.

S a szövőgyárak ablakán
kötegbe száll
a holdsugár,
a hold lágy fénye a fonál
a bordás szövőszékeken
s reggelig, míg a munka áll,
a gépek mogorván szövik
szövőnők omló álmait.

S odébb, mint boltos temető,
vasgyár, cementgyár, csavargyár.
Visszhangzó családi kripták.
A komor föltámadás titkát
őrzik ezek az üzemek.

Egy macska kotor a palánkon
s a babonás éjjeli őr
lidércet lát, gyors fényjelet, -
a bogárhátú dinamók
hűvösen fénylenek.

Vonatfütty.

Nedvesség motoz a homályban,
a földre ledőlt fa lombjában
s megnehezíti
az út porát.

Az úton rendőr, motyogó munkás.
Röpcédulákkal egy-egy elvtárs
iramlik át.
Kutyaként szimatol előre
és mint a macska, fülel hátra;
kerülő útja minden lámpa.

Romlott fényt hány a korcsma szája,
tócsát okádik ablaka;
benn fuldokolva leng a lámpa,
napszámos virraszt egymaga.
Szundít a korcsmáros, szuszog,
ő nekivicsorít a falnak,
búja lépcsőkön fölbuzog,
sír. Élteti a forradalmat.

Akár a hült érc, merevek
a csattogó vizek.
Kóbor kutyaként jár a szél,
nagy, lógó nyelve vizet ér
és nyeli a vizet.

Szalmazsákok, mint tutajok,
úsznak némán az éjjel árján - -

A raktár megfeneklett bárka,
az öntőműhely vasladik
s piros kisdedet álmodik
a vasöntő az ércformákba.

Minden nedves, minden nehéz.
A nyomor országairól
térképet rajzol a penész.
S amott a kopár réteken
rongyok a rongyos füveken
s papír. Hogy’ mászna! Mocorog
s indulni erőtlen...

Nedves, tapadós szeled mása
szennyes lepedők lobogása,
óh éj!
Csüngsz az egen, mint kötelen
foszló perkál s az életen
a bú, óh éj!
Szegények éje! Légy szenem,
füstölögj itt a szívemen,
olvaszd ki bennem a vasat,
álló üllőt, mely nem hasad,
kalapácsot, mely cikkan pengve,
- sikló pengét a győzelemre,
óh éj!

Az éj komoly, az éj nehéz.
Alszom hát én is, testvérek.
Ne üljön lelkünkre szenvedés.
Ne csipje testünket féreg.



Source of the quotationhttp://mek.niif.hu

Natt i fattigkvarteret (Norwegian)

Lyset hever langsomt sitt garn 
fra bakgårdens ødslige grop. 
Vårt kjøkken blir fylt av mørket, 
dypt som på bunnen av tjernet. 

Stillhet - en børste rører seg, 
umerkelig skifter den plass. 
En pussflate river seg løs 
der hvor murveggen skaller av. 

Natten sukker på himmelen 
i oljeflekkete filler, 
sitter på kanten av byen, 
trasker av sted over torget, 
tenner månen for lysets skyld. 

Fabrikker står som ruiner, 
men inne i dem fortettes 
det tunge, kompakte mørket 
som et stillhetens fundament. 

Knipper av månestråler 
i veverienes ruter, 
ligger som bleknende tråder 
over de nakne vevstoler. 
I natt arbeides det ikke. 
Motoren står der og tier, 
maskinene vever grettent 
veverskens skjøreste drømmer. 

Lenger borte står jernverk, 
stålverk, sementstøperier, 
som kirkegårdsmausoleer. 
De vokttr over det dystre 
oppstandelsens mysterium. 

Katten på planken rører seg, 
den overtroiske nattvakt 
ser lyktemenn, lyssignaler. 
Dynamoenes tordivler 
glitrer kjølig i rommene. 

Togsignalfløytene. 

Duggen pusler i halvmørket 
i løv fra det veltede tre. 
Duggen som pusler og puster, 
tynger veiens støvskyer ned.

På veien en politimann, 
en kamerat med flyveblad, 
som løper, lytter og veirer 
snart lutende frem som en hund, 
lyttende bak seg som katten. 

Kneipens gap spyr et usunt lys, 
lampen brenner halvkvalt inne 
bakom vinduets brekningspøl. 
En arbeidsmann sitter ensom, 
verten småsover, snøftende. 
Gjesten glor arrig på veggen 
og gråter i strie strømmer, 
lar revolusjonen leve. 

De nattlige vann er stivnet 
og ligger som størknet metall. 
Vinden streifer langs strendene, 
fri som en herreløs hund 
med tørstig, dampende tunge. 
Madrasser som tømmerflåter 
driver på nattlige strømmer. 

Pakkhuset er en strandet bark, 
støperiet en jernlekter, 
arbeideren ser i et syn 
et rødt spebarn i digelen. 

Alt er fuktig, fuktig og tungt. 
Muggen tegner og kartlegger 
elendighetens landskap. 
Papir og filler og avfall 
dekker det avslitte gresset 
på de ødslige markene. 
Papirflak letter og synker. 

Å, du natt, 
dine klamme, klisne vindpust 
er som skitne lakners flagring. 
Du henger fast på din himmel 
som de forslitte plaggene 
henger fast på en vaskesnor. 
Du, de fattiges natt, bli til kull! 
Brenn deg helt ut på mitt hjerte, 
smelt jernet, smi jernet om til 
en ambolt som ikke brister, 
en hammer med lynende klang 
og en seirende sverdklinge, 
å, du natt! 

Natten er tung, dyster og tung. 
Brødre, nå vil jeg gå til ro. 
Måtte utøy skåne vår kropp, 
sjelen beseire vår fattigdom. 



Uploaded byP. T.
Source of the quotationhttp://www.federatio.org/mi_bibl

minimap