Szabó Lőrinc: Mens jeg lytter til Mozart (Mozart hallgatása közben in Norwegian)
Mozart hallgatása közben (Hungarian)„Csak a derű óráit számolom”, mondta pár szó s egy vasrúd a falon, a napóráé. Láttam én is a latin szöveget, s lelkem bánata irigyelte a vidám öreget, aki oly bölcs betűket vésetett a buta kőbe… Bár, ki tudja, nem rögtönzés volt-e csak, szellemesen dacos sugallat az a gondolat? Dac és sugallat bennem is akadt egykor, de az árny mindig sulyosabb maradt a fénynél… A felhők fölött kellett volna elfogni az örök tündöklést! a nap arany árvizét, tengerét! az édes könnyelmüség lepkeszárnycsókú pillanatait, s főképp azt, melyben a mámor lakik, az ifjú gyönyört, melynek kései mása most annyi váddal van teli: a szeszként libbenőt, a legvadabb, a villámgyors tigris-szitakötőt, a kékzománc tüzet, a zizzenőt, ki kedvesével a kéj nyolcasát gyűrűzve libben láng-deleken át s alkonyi csöndön!… Tavak, mocsarak szittyói közt, szikrázó ég alatt ma is szállok én… csak testben öreg… (Nono! – mordúl bennem a szörnyeteg igazság)… Igen, azt a testtelen úszást, lebegést kéne, istenem, utólérni, a könnyűt, úgy, amint a gyermekkor csinálta, most, megint: a sellőkét a vízben, szúnyogét fátyolködében, csak az örök ég örök hajósa lenni, ahogyan ma is visz a képzeletem-agyam, valahányszor párologtat-emel a kép, mint karmestert a pálca, mely fuvolát zendít s kürtöt s hegedűt! Óh, igen, a fényt, napot, a derűt, illatok táncát, szélhalk őzikét, s fent a kékben a habos gőzökét, azt kellene most visszahozni, hogy átjárjanak uj, forró áramok, nem a grönlandi szörnyek, nem ezek a jegesmedve s rozmár hidegek, melyektől annyit szenved a szegény, hogy a pokolba vágyik, s annyit én; – kinti rémüktől félve hallgatom Mozartot, s tűnődöm a tavaszon vagy akárcsak a mult nyáron (pedig az is vén volt már, ötvenötödik!): és felsóhajtok: gyógyíts meg, Zene, te, Mindenségé, édes üteme a fájdalomnak, Varázsfuvola, varázsjáték, te, tündér mámora hitnek, reménynek: árnycsík a falon a nagy fényben, s a szívben nyugalom s üvegparázsként égő sugarak az élő lomb tengerzöldje alatt, s bölcseség, a vidám öregeké, amilyen azé lehetett, azé a napórásé, ki – „Non numero horas nisi serenas!” – drága jó intelmét adja, még most is, tanácsul: „Csak derűs órát veszek tudomásul!”
|
Mens jeg lytter til Mozart (Norwegian)«Bare de lyse timer regner jeg med», sa skriften på muren og solurets tre av rustent jern. Også jeg har vel sett den latinske teksten, min sorgfulle sjel misunte den glade og lystige gamling som ristet så kloke ord inn i stenen, den dumme stenen - forresten, hvem vet om hendelsen bare var improvisert, et spirituelt eller trassig innfall? Også i meg bodde lynsnare innfall, men tyngre enn lyset blir skyggene alltid. Man skulle ha fanget bak skyenes gitter det solgylne hav og det evige glitter, det søte lettsindighets lyse sekunder, så lette som sommerfuglvingenes kyss, og særlig beruselsens sitrende bolig, den salige fryd hvis forsinkede minne er fylt av bebreidelser, anger og klage; den fryden som steg til den villeste rus, som tiger-libellens bevingede dans, dens raslende, blå-emaljerte ekstase i parringslek over det blankstille vann, en frydsvanger åttring i middagens hete, i skumringens stillhet på innsjøens flate, jeg flyr jo fremdeles - med alder i kroppen - over myr og siv under glitrende himler. (Nei, nei, knurrer rettferdens nøkterne udyr.) Å, kunne jeg innhente barndommens rike, den kroppløse svømming, de florlette svev, den unge forventningen slik den var mulig i barndommens lyse, forjettede land: Se havfruers lek i det blåklare vann og myggenes dans i den slørete disen, for evig blir himmelens evige farmann, slik som jeg fremdeles blir båret av drømmer, av syn, fantasier og tanker med vinger hver gang jeg blir løftet av lysende bilder, så lik dirigenten som løftes av staven og setter i gang fiolin, horn og fløyte! Å, munterhet, solen og lyset som svinger, det vindlette rådyr og duftenes dans, og fjernt i det blå driver skummende skyer - dem skulle jeg fange som flyktige drømmer, da skulle jeg enda en gang bli benådet med nye visjoner og hetere strømmer, ikke de isnende udyr fra Grønland, polarbjørnens kulde og hvalrossens frostglans, alt det som fattige sjeler blir plaget av inntil de ønsker seg selveste helvetet; jeg frykter de iskalde, hvite gespenster — jeg lytter til Mozart og drømmer om våren, og kanskje jeg drømmer om forrige sommer (i visdom og alder den femtiende)!: Jeg sukker og sier: Musikk, gi meg helbred, du Altets og smertens berusende sødme, du balsam for sinnet, fortryllede fløyte, du alle forhåpningers magiske rus: se skyggenes lekende stripe på veggen i lyset det store, og stillhet i hjertet, og lysstråler brenner som glødende glass bak løvets vibrerende, havgrønne farge, en lykkelig visdom som kan ha vært hans, den gamles fortrolige innskrift på muren, og solurets vennlige, klare formaning: «Non numero horas nisi serenas!» Se: «Bare de lyse timer regner jeg med!»
|