This website is using cookies

We use cookies to ensure that we give you the best experience on our website. If you continue without changing your settings, we'll assume that you are happy to receive all cookies on this website. 

Ytreberg, Espen: Amundsen. En roman

Portre of Ytreberg, Espen

Amundsen. En roman (Norwegian)

Kapittel 1

Vika, september 1912

«Fram», juni–desember 1910

På en av høstens første dager, noen uker etter at ekspedisjonen har returnert, går han fra sitt eget hus i Svartskog syd for Kristiania til Leons hus, som ligger rett bak i lia. Den svarte bilen venter på veien, Betty sitter i baksetet, Leon bak rattet. Han vet de er utålmodige, men har latt dem vente likevel.

I flere uker nå har avisannonser reklamert for boka hans om sydpolerobringen, og for det store Cirkus-foredraget. Det smaker ham ikke helt godt å bruke et kinolokale i Vika, han ville ha foretrukket å gjøre sin første store norgesopptreden i et mer standsmessig lokale, som Logens store sal. Ikke stor nok, hadde Leon sagt. Hvis man først kan fylle Cirkus, sier man ikke nei til et publikum på to og et halvt tusen.

Alt er klart, og alle venter på ham. Likevel blir han stående på tunet utenfor huset i Svartskog og se ut over fjorden. Det virkelig vanskelige er over, han trenger ikke å være så rastløs. De har vært der. Nå gjelder det bare å få alle til å skjønne hva han har oppnådd. Han ser mot det rundryggete Nesoddlandet for å oppleve noe velkjent og

beroligende i vannflata og himmelen. Det hjelper ikke. Et sted langt inne i ham har det satt seg fast noe, han vet ikke om han skal kalle det forventning eller uro. Slik har det vært siden de kom tilbake, han har knapt tenkt på alle tegnene i naturen som opptok ham så sterkt da de var i polstrøkene. Der var han alltid vendt mot retningen vinden blåste fra, alle bevegelser i bølgene og skyene. Alt hadde truffet ham så rett på, sola hadde bitt i kinnene, og vinden hadde stått inn i øynene og munnen hans, kaldt og sviende og levende.

Med ett synes han at fjorden og Nesodden er som et bilde fanget inn av et kamera: ingen farger, ingen lyder og ingen vind mot ansiktet. Da snur han seg brått, skritter bort til Leons bil, dumper inn i den og klapper to ganger med hånda på setet.

Kjør, sier han.

Leon manøvrerer bilen på de ujevne skogsveiene nordover mot Kristiania. Betty sitter i baksetet, støttet opp med puter i korsryggen. Hun måtte overtales, det var for mye oppstyr for henne, sa hun, men han insisterte. Han vil ha henne der, som han ville da han flyttet fra barndomshjemmet på Uranienborg til Svartskog, og tok henne med.

Jeg skal være glad når det er ferdig, sier Betty.

Ferdig, du, sier Leon før Roald får svart. Det er i dag det begynner.

Betty vifter med hånda mot Leon. Ja, ja. Jeg skal være lettet når vi er ferdige i dag og det har gått godt foran kongen og alle sammen. Da tror jeg Roald også vil være glad.

De ser på hverandre der i baksetet og smiler. Hun vil vite om han er engstelig foran opptredenen, han sier nei og det kjennes sant når han sitter der med henne.

Jeg er klar, sier han.

Gravengelen er klar for å møte massene, sier Leon.

Roald kom i skade for å fortelle Leon at han hadde registrert seg som passasjer under navnet Engelbrekt Gravning da han reiste fra Tasmania og hjem etter erobringen. Han heter Roald Engelbrekt Gravning Amundsen, men bruker aldri mellomnavnene ellers. Ingen andre heter noe sånt som Engelbrekt Gravning, hadde Leon sagt. Nettopp derfor, hadde Roald svart. Siden har Leon moret seg med å kalle ham Gravengelen.

Hold opp. Vi var enige om at jeg skulle reise anonymt, sier han.

Da kunne du iallfall ha valgt et noenlunde anonymt navn, sier Leon. Betty skjuler et smil.

Betty, fortsetter Leon. Få Gravengelen til å fortelle om medaljen.

Hun ser oppfordrende på Roald, så han må fortelle og late som han er munter. For et par dager siden hadde han sett ut av vinduet at tre ukjente menn nærmet seg huset i Svartskog. Journalister, hadde han tenkt med en gang. Han hadde gått ut døra på den andre siden av huset, opp skråninga og inn i skogen. Da han kom tilbake etter en time eller noe slikt, sto de tre fremdeles og ventet på trappa. De viste seg å være fra Skiforeningen, han var blitt tildelt en medalje.

Roald får kløe av journalister, sier Leon. Han liker ikke at Leon snakker om ham i tredje person.

Kom igjen. Dette var vi også enige om, sier Roald. Betty klapper ham på håndbaken.

Fram til foredraget skulle han unngå journalister, det var avtalen. Nå irriterer han seg over at Leon gjør narr av ham for konsekvensene av noe de to har planlagt i fellesskap. De har gjort eksklusive avtaler med utvalgte aviser, avtaler de tjener penger på. Dessuten blir det større interesse for foredragene jo mindre informasjon som kommer ut i forkant. Da må de andre avisene nødvendigvis holdes unna.

Man takker pent nei når det kommer journalister og vil ha intervju, sier Leon og styrer drevent unna de verste gropene i veien. Man forteller dem ikke nødvendigvis alt man vet, men man viser dem ikke rumpa mens man løper ut i skogen heller.

Nei, nei, sier Betty, det er nå så. Hun smiler til ham, han får ikke til å smile tilbake.

Så sier ingen noe mer, de svaier i setene mens bilen krenger inn og ut av gropene og sølepyttene, mot Kristiania.

Bilen samler fart gjennom de jevne og rette bygatene i kvadraturen. Så må Leon bremse da de kjører ned bakken ved Kontraskjæret og inn de svingete, tett befolkete gatene i Vika. Hushjelper og gamlinger lener seg i svalgangene foran trehusene og betrakter Leons svarte bil idet den kjører forbi. Det henger plakater for foredraget på husvegger og stolper. Et kolorert bilde av ham og mannskapet er brukt, det samme som er på trykk overalt i avisene og bladene. Fire mann står foran teltet med det norske flagget i sterke farger. Den første gangen de passerer plakateni kvadraturen, peker Betty på bildet og smiler. Det er deg, sier hun. Ja, tenker han i et glimt av glede, det er meg. Han prøver å feste blikket på seg selv, stående bakerst av de fire på bildet, men bilen kjører for fort, og plakaten er for langt borte. Da det heller ikke lykkes neste gang, gir han opp. Deretter ser han plakatene som små støt av farge i utkanten av synsfeltet, litt mattere for hver gang. Han blir nedstemt av det, uten å skjønne hvorfor.

De kjører forbi en gjeng med gutter som kikker inn i baksetet på bilen og gjenkjenner ham. De peker og roper, så løper de etter. Leon manøvrerer bilen rolig mellom arbeidere og hestekjerrer, mot Cirkus.

Har du gjort avtalene du trenger med projektorassistenten, sier han.

Ja, sier Roald.

Har du manuskriptet med. Ja. Selvfølgelig.

De nærmer seg inngangen til Cirkus, og Leon må sakke ned til krabbefart. Han forstår at folkemengden foran dem skal inn til hans foredrag. Magemusklene hans strammer seg.

Har du brillene, sier Leon. Jeg trenger ikke briller.

Han ser ut av bilvinduet. Guttene løper etter med tynne knær under kortbuksene, de roper noe og svinger med luene, larmen av guttestemmer er merkelig fjern gjennom motorstøyen. Han forsøker å se ansiktene deres klart, prøver å høre hva det er de roper, men broren er ikke ferdig.

Trenger du dem ikke. Trenger dem ikke, nei. Har du …

Ja. Ja, for faen. Han roper mens han kaster begge hendene opp i været så de treffer biltaket med et dobbelt smell. Så sitter han der taus mens det verker i fingerknokene. Betty unngår å se på ham. Leon stopper bilen brått, de er framme. Broren snur seg utstudert rolig mot ham.

Synd at Nansen ikke kommer, sier Leon. Det er rart, det der.

Så går broren ut, lukker bildøra omhyggelig og forsvinner mot hovedinngangen.

 

*

 



Uploaded byJakus Laura 1.
PublisherTiden Norsk Forlag, Oslo
Source of the quotationTiden Norsk Forlag, Oslo

Amundsen (Hungarian)

Első fejezet

Vika, 1912. szeptember

Fram, 1910. június–december

Az első őszi napok egyikén, néhány héttel azután, hogy az expedíció visszatért, Roald a fővárostól, Kristianiától délre eső svartskogi otthonától a bátyja domboldal mögött fekvő házához tart. A fekete autó az úton vár, Betty a hátsó ülésen, Leon a kormány mögött ül. Tudja, hogy türelmetlenek, mégis megvárakoztatja őket.

Az újságokban már hetekkel ezelőtt hirdetni kezdték a Délisark meghódításáról szóló könyvét és a Cirkusban megrendezendő nagy előadást. Nem volt igazán ínyére, hogy egy Vika városrészbeli mozitermet használjanak erre a célra, jobban örült volna, ha az első nagy norvég előadásra egy előkelőbb helyszínen kerül sor, például a Logen nagytermében. Nem elég nagy, mondta Leon. Ha képesek vagyunk megtölteni a Cirkust, akkor nem mondhatunk nemet egy kétezer-ötszáz fős közönségre.

Minden készen áll, és mindenki rá vár. Most mégis megtorpan a svartskogi ház udvarán, és a fjordra emeli pillantását. A legnehezebbjén már túl van, nincs miért nyugtalankodnia. Ott voltak. Most már csak meg kell értetnie mindnyájukkal, mi az, amit elért. A nesoddeni dombokat bámulja a fjord túloldalán, hogy valami ismerős és megnyugtató látványra leljen a víz felszínén és az égbolton. Hiába. Valahol mélyen elakadt benne valami, nem tudja, várakozásnak vagy nyugtalanságnak nevezze-e. Azóta így volt, hogy hazatértek, alig gondolt a természetben rejlő jelek sokaságára, amelyek olyan erőteljesen foglalkoztatták, amikor a sarkvidéken voltak. Ott mindig abba az irányba fordult, amerről a szél fújt, a hullámok és a felhők mozgását figyelve. Ott minden annyira direkt módon érintette, a nap az arcába mart, a szél hidegen, csípősen és elevenen vágott a szemébe és a szájába.

Egyszerre az jut az eszébe, hogy a fjord és Nesodden olyan, mint egy fényképezőgép által rögzített kép: nincsenek színek, sem hangok, és szél sincs, hogy az arcába csapjon. Aztán hirtelen megfordul, Leon kocsijához lép, behuppan az ülésre, és tenyerével kétszer megpaskolja az ülést.

Induljunk, mondja.

Leon a hepehupás erdei utakon északra, Kristiania felé manőverezi az autót. Betty a hátsó ülésen ül, a dereka meg van támasztva egy párnával. Rá kellett beszélniük, hogy velük tartson, túlságosan nagy felhajtás és izgalom ez neki, mondogatta, Roald azonban ragaszkodott hozzá. Azt akarta, hogy Betty ott legyen vele, ahogy akkor is, amikor a gyermekkori otthonából, Uranienborgból Svartskogba költözve szintén magával vitte az asszonyt.

Alig várom, hogy vége legyen, sóhajtja Betty.

Vége, na persze, vágja rá Leon, mielőtt Roald megszólalhatna.

Csak most kezdődik.

Betty Leon felé legyint. Pedig így lesz. Nagyon megkönnyebbülök majd, amikor a nap végén tudni fogom, hogy minden rendben ment a király és mindenki más színe előtt. Szerintem ennek Roald is örülni fog.

Egymásra néznek a hátsó ülésen, és elmosolyodnak. Betty megkérdezi, aggódik-e az előadás miatt. Roald nemmel válaszol, és valóban így is gondolja abban a pillanatban, az idős asszony mellett ülve.

Készen állok, mondja.

Sírangyal készen áll arra, hogy a tömegekkel találkozzon, nyugtázza Leon.

Roald szerencsétlenségére megemlítette Leonnak, hogy Engelbrekt Gravning néven regisztrálta magát utasként, amikor az expedíció után hazaindult Tasmaniából. A teljes neve Roald Engelbrekt Gravning Amundsen, de sosem használja a középső neveit. Senkit sem hívnak Engelbrekt Gravningnak, ingatta a fejét Leon. Pontosan ezért, felelte Roald. Leon azóta azzal bosszantotta, hogy Gravengelnek, azaz Sírangyalnak hívta.

Fejezd már be! Abban maradtunk, hogy álnéven utazom, csattan fel Roald.

Azért valami kevésbé lehangoló nevet is választhattál volna, feleli a bátyja. Betty igyekszik elrejteni a mosolyát.

Betty, folytatja Leon. Vedd rá Sírangyalt, hogy meséljen a kitüntetésről!

Betty bátorító pillantással néz Roaldra, akinek nincs más választása, magára erőltetett vidámsággal mesélni kezd. Néhány nappal korábban az ablakon kinézve látta, hogy három ismeretlen ember közeledik a svartskogi ház bejáratához. Újságírók, cikázott át a fején azon nyomban a gondolat, azzal kinyitotta a ház hátsó ajtaját, és az emelkedőn felnyargalva bevette magát az erdőbe. Amikor nagyjából egy óra múlva visszatért, azok hárman még mindig a lépcsőn várakoztak. Kiderült, hogy a Síszövetségtől jöttek, ugyanis kitüntetést kapott.

Roald kiütést kap az újságíróktól, veti közbe Leon.

Roaldnak nincs ínyére, hogy Leon harmadik személyben beszél róla.

Elég már! Ezt is megbeszéltük, fortyan fel Roald. Betty megpaskolja a kézfejét.

A megállapodás úgy szólt, hogy az előadásig elkerüli az újságírókat. Most bosszantja, hogy Leon olyasvalami következményei miatt űz gúnyt belőle, amit közösen terveztek el. Exkluzív megállapodást kötnek kiválasztott újságokkal, olyan megállapodásokat, melyekkel pénzt keresnek. Ezenkívül, minél kevesebb információ kerül előzetesen napvilágra, annál nagyobb lesz az érdeklődés az előadások iránt. Így viszont a többi újságot szükségszerűen távol kell tartani.

Az ember köszönettel elutasítja, amikor újságírók bukkannak fel, és interjút akarnak, magyarázza Leon, és rutinosan kikerüli a legnagyobb kátyúkat az úton. Nem feltétlenül mond el nekik mindent, amit tud, de nem is fordít hátat, és rohan be rögtön az erdőbe.

Nem bizony, erősíti meg Betty, ez most már így van. Roaldra mosolyog, ő azonban képtelen viszonozni.

Azután nem esik több szó köztük, némán imbolyognak az ülésekben, miközben az autó a kátyúkon és pocsolyákon keresztülgázolva Kristiania felé robog.

A kocsi végre felgyorsulhat a sima felületű, egyenes városi utcákon, majd Leonnak fékeznie kell, amikor a Kontraskjæret parknál legurulnak a dombról, és behajtanak Vika kanyargós, sűrűn lakott utcáira. A faházak előtti tornácokon támaszkodó cselédek és öregek Leon fekete autóját méregetik, miközben az elhalad előttük. A házak falán és az oszlopokon az előadást hirdető plakátok lógnak. Egy Roaldról és a csapatról készült színezett fényképet használtak hozzájuk, ugyanazt, amelyik az összes újságban és magazinban megjelent. Négy ember áll a sátor előtt az élénk színekben pompázó norvég zászlóval. Amikor az első alkalommal haladnak el a plakát előtt, Betty a képre mutat, és elmosolyodik.

Ez te vagy, mondja. Igen, gondolja egy röpke másodpercig felvillanó örömmel, én vagyok. Megpróbálja saját magára szegezni pillantását, ahogy ott áll, négyük között leghátul a képen, az autó azonban túl gyorsan halad, a plakát pedig túlságosan messze van. Amikor a következő alkalommal sem sikerül, feladja. Azután apró színes villanásokként látja a plakátokat a látómezője szélén, minden alkalommal egyre tompább árnyalatban. Elkedvetlenedik tőle, maga sem érti, miért.

Egy csapat fiú mellett hajtanak el, akik bekukkantanak a kocsi hátsó ülésére, és felismerik. Mutatva kiabálnak, aztán utánuk erednek. Leon higgadtan manőverezi az autót a munkások és a lovas kocsik között a Cirkus felé.

Megbeszélted a vetítőgép kezelőjével, amit kell?, kérdezi. Igen, feleli Roald.

Nálad van a forgatókönyv? Igen, persze.

A Cirkus bejáratához közeledve Leon lefékez, szinte lépésben kell haladnia. Roaldba hirtelen belehasít a felismerés, hogy az előttük hömpölygő tömeg az ő előadására megy. A gyomra görcsbe rándul.

Nálad van a szemüveged? Nincs szükségem szemüvegre.

Kinéz a kocsi ablakán. A fiúk továbbra is a nyomukban vannak, vézna térdük kilóg rövidnadrágjuk szára alól, a sapkájukat lengetve kiabálnak valamit, a fiúhangok lármája furcsán távolinak tűnik a motorzúgáson keresztül. Megpróbálja kivenni az arcukat, meghallani, mit rikoltoznak, a bátyja azonban még nem végzett.

Nincs rá szükséged? Nem, nincs rá szükségem. Nálad van a…

Igen. A fenébe is, igen!, kiáltott fel, és mindkét kezét a levegőbe lendítve az autó plafonjába bokszol. Azután sajgó ököllel, szótlanul ül tovább. Betty kerüli a tekintetét. Leon hirtelen megállítja az autót, megérkeztek. A bátyja mesterkélt nyugalommal fordul felé. Kár, hogy Nansen nem jön, mondja Leon. Azért ez elég furcsa.

Azzal kiszáll az autóból, akkurátusan bezárja a kocsiajtót, és eltűnik a főbejárat irányában.



Uploaded byJakus Laura 1.
Source of the quotationsaját mű

minimap