Bjørnson, Bjørnstjerne: Song For Norway (Sønner av Norge* in English)

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem

furet, vejrbidt over vandet,

med de tusen hjem.

Elsker, elsker det og tænker

på vor far og mor

og den saganat, som sænker

drømme på vår jord.

Dette landet Harald bjærged

med sin kæmperad,

dette landet Håkon værged,

medens Øjvind kvad;

Olav på det land har malet

korset med sitt blod,

fra dets høye Sverre talet

Roma midt imod.

Bønder sine økser brynte,

hvor en hær drog frem;

Tordenskjold langs kysten lynte,

så den lystes hjem.

Kvinner selv stod op og strede

som de vare mænd;

andre kunde bare græde;

men det kom igen!

Vistnok var vi ikke mange;

men vi strak dog til,

da vi prøvdes nogle gange,

og det stod på spil;

ti vi heller landet brænte,

end det kom til fald;

husker bare, hvad som hændte

ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døjet,

blev tilsidst forstødt;

men i værste nød blåøjet

frihed ble oss født.

Det gav faderkraft at bære

hungersnød og krig,

det gav døden selv sin ære -

og det gav forlig.

Fienden sit våben kasted,

op visiret fór,

vi med undren mod ham hasted;

ti han var vår bror.

Drevne frem påstand av skammen

gik vi søderpå;

nu vi står tre brødre sammen,

og skal sådan stå!

Norske mand i hus og hytte,

tak din store Gud!

landet vilde han beskytte,

skønt det mørkt så ud.

Alt, hvad fædrene har kæmpet,

mødrene har grædt,

har den Herre stille læmpet,

så vi vant vår ret.

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem

furet, vejrbitt over vandet,

med de tusen hjem.

Og som fædres kamp har hævet

det af nød til sejr,

også vi, når det blir krævet,

for dets fred slår lejr.

*er nasjonalsongen til Noreg. Han vart dikta av Bjørnstjerne Bjørnson i 1859 og tonesett av fetteren hans, Rikard Nordraak.

Yes, we love this land that towers

Where the ocean foams;

Rugged, storm-swept, it embowers

Many thousand homes.

Love it, love it, of you thinking,

Father; mother dear,

And that night of saga sinking

Dreamful to us here.

This the land that Harald guarded

With his hero-throng,

This the land that Haakon warded,

Hailed by Eyvind's song.

Olaf here the cross erected,

While his blood he shed;

Sverre's word this land protected

'Gainst the Roman dread.

Peasants whetted axes carried,

Broke th' invader's blow;

Tordenskjold flashed forth and harried,

Lighted home the foe.

Women oft to arms were leaping,

Manlike in their deed;

Others' lot was naught but weeping,

Tears that brought their meed.

Many truly were we never,

But we did suffice,

When in times of testing ever

Worthy was the prize.

For we would the land see burning,

Rather than its fall;

Memory our thoughts is turning

Down to Fredrikshald!

Harder times we bore that tried us

Were cast off in scorn;

In that crisis was beside us

Blue-eyed freedom born.

That gave father-strength for bearing

Famine-need and sword,

Honor death itself outwearing,

And it gave accord.

Far our foe his weapons flinging

Up his visor raised;

We in wonder to him springing

On our brother gazed.

Both by wholesome shame incited

Southward made our way;

Brothers three, in heart united,

We shall stand for aye!

Men of Norway, high or lowly,

Give to God the praise!

He our land's Defender Holy

In its darkest days!

All our fathers here have striven

And our mothers wept,

Hath the Lord His guidance given,

So our right we kept.

Yes, we love this land that towers

Where the ocean foams;

Rugged, storm-swept, it embowers

Many thousand homes.

As our fathers' conflict gave it

Vict'ry at the end,

Also we, when time shall crave it,

Will its peace defend.